Gro Steinsland: ”Konflikten mellom kristendom og hedendom rundt år 1000”, side 109-111 i ”Nordsjøen – Handel, relgion og politikk” s. 109-118, Karmøyseminaret 1994 og 1995.

Gro Steinsland, dr.philos, professor i religionshistorie og knyttet til Center for studier i vikingetid og nordisk middelalder, Oslo Universitet

Gro Steinsland tager i denne artikel udgangspunkt i de afgørende forskelle mellem hedenskab, her den nordiske religion, og kristendommen. På baggrund af disse fundamentale forskelle mener hun ikke, at de to religioner kan blandes sammen gennem langsom indsivning af kristne tanker og ritualer, men at kristendommen så at sige må presses ned over befolkningen. Endvidere argumenterer Gro Steinsland for at "presset" kommer fra kongen, der i kristendommen så den ideologiske basis for sin magt.


I den senere del av vikingtiden hadde mange mennesker i Norden stiftet bekjentskap med en fremmed religion som folkene i Syd- og Vest-Europa bekjente seg til. Det var kristendommen, som med misjonsvirksomheden som forløper hadde vært på vandring nordove i et årtusen. Kristningen af Norden representerer denne religionens endelige seier i Europa.

Nordboerne hadde møtt kristendommen både på handelsferder og vikingtokter i Europa og gjennom de kristne misjonærene som ble sendt til Norden. Til Danmark og Sverige kom disse hovedsaklig sydfra, fra det som senere ble det hamburg-bremenske erkebispedømmet, mens det ifølge de skrevne kildene vi har til rådighet primært var engelske prester og misjonærer som brakte kristendommen til Vest-Norge. Dessverre har vi mindre informasjon om personer som brakte kjennskap til kristendommen til Øst-Norge. Det er vel kjent at området rundt Viken fra gammelt av hadde god kontakt med Danmark, derfor kan kjennskap til kristendommen ha bredt seg i dette området ganske tidlig.

Men riktig fart i kristningen kom det først da konger og stormenn sluttet seg til den nye religionen. Ifølge middelalderens historieskrivning var det tre konger, Håkon den gode Adelsteinsforstre, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson, som gjorde alvorlige forsøk på å kristne nordmennene. Alle disse tre kongene kom vestfra, fra England eller Vesterhavsøyene, med sitt krav på kongemakt og sitt program om religionsskifte. Kongemaktens betydning for religionsskiftet i de nordiske landene må derfor fremheves. Selv om kjennskap til den nye guden var sivet inn i deler av kystmiljøene gjennom flere kanaler over lengre tid, ser det ut til at den varige kristningen av landet gikk hånd i hånd med etableringen av en sterk kongemakt. Overgangen til den nye religionen kan derfor ikke sies å være et resultat av en indre religiøs utvikling. 

Nordboene vendte seg ikke bort fra de nedarvede trosforestillingene og de tradisjonelle kulthandlingene fordi disse hadde mistet sin betydning i og for seg. Religionskiftet i Norden henger nøye sammen med endringer i de politiske forhold.

Samlingskongene som vendte hjem fra ferder i Europa brakte med seg nye ideer om kongemakten, og den ideologiske basis for den europeiske herskermakten var kristendommen. De europeiske, kristne kongene var alle konger av Guds nåde, salvet og kronet til tjeneste for Gud og folk. I utlandet hadde misjonskongene fått kjennskap til samarbejdet mellom kirke og konge, og dette mønstret har de ønsket å overføre til Norge. Den som higet etter kongsmakt, kunne ha god nytte av kristendom og kirke, for innføringen av en ny religion kunne brukes til å bryte ned den gamle hedenske samfunnsorganisasjonen. 

Mange hedenske bondehøvdinger fikk sine storgårder konfiksert av misjonskongene som sørget for å skaffe seg nye alliansepartnere. Slikt konfiskert gods ble også gitt til kirken. Det er ingen tvil om at innføringen af kristendommen og oppbygningen av kirken styrket rikskongedømmet på 1000-tallet. Det var kongedømmet som fikk vedtatt kristendommen som eneste tillatte religion. Misjonskirken var en nasjonalkirke under kongens reelle ledelse. Rikskongen hadde full kontrol med den norske kirken på 1000-tallet og i begynnelsen av 1100-tallet, i første rekke ved at biskopene ble tilsatt av kongen.

Fra første halvdel av 1100-tallet ble kirken mer og mer selvstendig i forhold til kongemakten, samtidig som den ble fastere innordnet under den internasjonale pavekirken.
Fra barbari til sivilasasjon?
For å kunne danne oss et bilde av de store religiøse endringene som foregikk i Norden på 1000-tallet, er det nødvendig å ha kjennskap til det førkristne samfunnets religion. 

Hvilke gudsforestillinger, hvilket verdensbilde og kultus var det nordmennene innrettet sitt liv og sitt samfunn etter i den perioden som vi kaller vikingtid, altså rundt regnet tidsrommet fra 800 til 1030? Var livet i Norden før kristendommen en primitiv tilværelse preget av lovløshed og barbarisk gudsdyrkelse? Er det riktig som en stor dansk kirkehistoriker uttalte i forrige århundre, at med kristendommens komme til Norden falt ”sivilasajonens lys over det nordiske, nasjonale barbari”? Slike svart-hvitt fortolkninger av religionsskiftet har vist seg å være høyst levende også i dag. Lignende tanker har jevnlig blitt presentert i skrift og tale dette året kirken har feiret sitt tusenårsjubileum. En enkel fortolkningsmodell som går igjen er den at vikingtiden va styrt av hevn og hat, mens kjærlighet og tilgivelse kom med kristendommen. Men dersom vi stiller spørgsmålet om hvilken religion vikingtiden hadde, hva mennesker som levde i dette landet i siste del av vikingtiden tapte og hvad de fikk med overgangen til kristendom, vil svarene gjøre bildet av overgangstiden langt mer nyansert for oss.

Hedendommen var en etnisk religion mens kristendommen er en universalreligion.

Religionsvitenskabelig kan vi klassifisere den førkristne religionen som en etnisk religion. Det innebærer at religionen er knyttet til den egne folkegruppen og til det egne territoriet, der tales om ”våre” guder og ”andres” guder. Den etniske religionen har sitt tyngdepunkt, sin identitet så og si, i kulten, de hellige handlingene. Det er samlingen omkring de nedarvete sakrale handlingene som konstituerer det religiøse felleskapet. Og det religiøse felleskapets grenser faller sammen med det sociale fellesskapet. For på samme måten som det enkelte mennesket er født inn i den sosiale gruppen, er det født inn i det religiøse fellesskapet. Bare grove forbrytelser mot fellesskapets etiske spilleregler kan føre til at enkeltmennesker blir utstøtt av det religiøse fellesskapet. I de tilfeller der individer blir dømt fredløse, blir de også utestengt fra de hellige handlinger og dermed fra kontakt med maktene.

Karakteristisk for den etniske religionsformen er at den er knyttet til det hjemlige territoriet. Odin, Frøy og Frøya og hele flokkenav æser og vaner var de nordiske landenes guder, men man anerkjente at andre folk hadde sine makter som var like reelle som ens egne. Hedendommen var altså på idéplanet en åpen religion som ikke fornektet eller demoniserte andre folkeslags guder. Hedendommen kunne til og med ta fremmede makter opp i det egne panteon dersom disse viste seg å være virkekraftige. Dette kunne for eksempel være nyttig på utenlandsreiser, for på fremmed jord burde man stå seg godt med fremmede guder. Men den trosåpenheten som hedendommen representerte må ikke tas som et tegn på at den norrøne gudstroen var svak og hensyknende. Det er en misforståelse som stadig videreføres i forskningen.

Hedendommen var altså åpen og tolerant på idéplanet, men ikke like åpen når det gjalt religiøse handlinger, riter og kultus. Religiøs kultus er som regel et sterkt konservativt element i kulturen. Formelaktig sier man gjerne at mens hedendommen var trostolerant, men kulteksklusiv, var den misjonerende kristendommen troseksklusiv, men kulttolerant.

Kristendommen representerer en helt anden religionstype enn hedendommen, religionsvitenskapelig klassiferes den som en universell frelsesreligion. En slik religion er hevet over den enkelte folkegruppen og dens landområde, den har et budskap til alle jordens mennesker.
                      I kristendommens frelsesbudskap ligger der en sterk impuls til misjon, det er den allmektige Guds plan at tilbudet om frelse skal nå jorden rundt. Idéene om frelse og fortapelse, og i det hele evighetsforestillingene, var fremmed for førkristen nordisk religion. Det er karakteristisk at universalreligionens frelsestilbud vender seg til individet. 

Det enkelte mennesket er selv ansvarlig for sin evige skjebne. Her står altså en individorienteret tankegang i klar motsetning til den nordiske, førkristne kollektive orientering der enkeltmennesket fikk sin identitet først og fremst som medlem av æten. Etter det førkristne samfunnets etiske kode var det bare innenfor det sosiale fellesskapet at den enkelte kunne leve rett. Med kristen misjon ble enkeltmennesker stillet overfor et valg, som fikk store konsekvenser.

Kildene forteller om handelsreisende som lot seg primsigne (av prima signatio, den første velsignelse) utenlands. Nå kan man si at primsigning var en betingelse for å oppnå de nødvendige priviligier på handelsmarkedet og er derfor kanskje ikke primært et signal om personlig religiøs orientering. Men når enkelte også lot seg døpe utenlands, kan det ha vært av personlig overbevisning. Vanskeligere kunne det være å komme hjem og stå for den kristne dåpen. Litteraturen vitner om at der kunne være sterke reaksjoner på det at enkeltmennesker så og si hadde meldt se gut av frendekretsen ved å la seg døpe inn i et felleskap med fremmede kristne. I saga-litteraturen kan dette fenomenet omtales som frendeskam, en usolidarisk handling som skjemte ut hele slekten.

Med møtet mellom hedendom og kristendom står vi overfor to diametralt forskjellige religionstyper, en etnisk religion utfordres og trues av en universel frelsesreligion. Møtet mellom de to religionene som fant sted i vårt land i siste del av vikingtiden skulle innebære at det var duket for en dyptgående kulturkonflikt.

Bemærk venligst: Forlaget kan uden yderligere varsel lukke for denne side.